Min aller beste venn og mitt værste mareritt.

Du må ikke gi opp! At man må ha en viljestyrke av jern, det er sikkert. Jeg føler at jernen min er full av armeringsjern, som kveiler seg rundt hjernecellene mine og nervene mine for å hjelpe meg til å gjøre tankene mine sterkere. For å hjelpe meg til å gjøre meg selv så sterk, at jeg klarer å presse meg selv til å gå i mot meg selv. Men du må ikke gi opp! 

Det må møysommelig arbeid til, og man må ha tankene den rette plassen hele tiden. Det fører til at hodet noen ganger føles som en stor verkebyll, som banker og banker i smerter. Men du må ikke gi opp!

Av og til flyr tankene vekk, letter fra denne armerte hjernen min. De flyr avsted, mot alt annet. De trenger å få strukket på de enorme vingene, sveve litt rundt uten mål uten mening. Uten banking uten verk. Da må du ikke gi opp!

Du må ikke gi opp! For de er aldri lenge vekke, de er aldri langt vekke. De er rett i nærheten, slik at jeg fort kan få dem til å returnere inn i mitt armerte og verkende fengsel av en hjerne. For tankene må være til stede fordi jeg må konsentrere meg, jeg må planlegge alt. Men du må ikke gi opp!

Jeg kjenner at det sliter på meg, jeg kjenner at kreftene brukes mye til det. Slik at jeg ikke helt strekker til på andre arenaer. Men du må ikke gi opp!

Jeg merker at tankene flyr uten at de sier i fra til meg. Jeg er uviten om at de ikke er til stede. Slik av viss noen skulle driste seg til å informere meg om noe viktig, da er ofte tankene mine ute på flyvetur og jeg har ingen plass å gjøre av denne informasjonen. Den forsvinner sammen med mine svevende tanker. Men du må ikke gi opp!

Jeg syns det er interessant å prate med folk om livet, og hva som gjør at man er der man er. Og hvordan ulike mennesker ser for seg livet sitt.

Jeg hadde nettopp en samtale med en svært spennende og interesant person, som jeg nylig har blitt kjent med. Og som har levd et liv, som virkelig fikk meg til å tenke. For i hennes liv har utfordringene stått i kø. Hun så for seg livet sitt som en vei, der hver minste utfordring og hver minste begivenhet allerede var bestemt på forhånd. Og så mente hun at det da var opp til henne og prøve å møte denne utfordringen, og å være i denne begivenheten på best mulig måte. Det viktigste var måten hun klarte å takle det på, og at man hele tiden strebet etter å være en elskverdig og god person.

Jeg syns det var en ganske så spennende måte å se på livet sitt. Da er det ikke så viktig hva man opplever, og hva man går igjennom for det er måten man takler det på som beskriver hvem man er. Ikke hva man oppnår, og hva man møter på sin vei. Ja, for mange ser for seg livet som en vei. Med oppoverbakker og nedoverbakker, farer og hindringer i veien som man må prøve å komme over. Kanskje du er en av dem som ser på livet som en vei som man går? Alltid med nye mål, alltid med nye steder man skal til. Men alltid mot et mål, et topp punkt.

Hele livet bygges opp av mål. Helt fra man er barn. Fra man starter i barnehagen til man starter på barneskolen. Hvor man med spenning ser frem til å starte på ungdomskolen. Hvor man igjen, ser frem mot det å skal ta steget over på videregående. Og der begynner man å tenke på tiden etter videregående, og hva man skal ta seg til da. Høyskole, universitet og deretter å starte på en karriere. Så ser man frem mot å få seg hus, hage, familie og barn. Endelig så nærmer man seg målet. Man nærmer seg toppen av dette fjellet av et liv som man har kavet seg opp. Da kan man endelig slappe av, da kan man nyte det man har oppnådd. Eller?

Er vi kommet frem nå? Hvor er fjelltoppen? Hvor er dette høydepunktet som man har gledet seg sånn til? Er det her hvor jeg står nå? Er dette alt? Har jeg gått glipp av det? Målet blir liksom alltid en plass der fremme, en plass hvor man er på vei. Mange kommer aldri frem? Fordi de går seg vill i sin egen streben etter å alltid sette seg nye, på nye, på nye mål lenger frem. Fordi man aldri klarer å bli fornøyd med det man har oppnådd.

Men tenk om man heller så på livet som en prikk. Et punkt uten mål, uten ende. Et her og nå. Da ville man kanskje opplevd livet anderledes. Da tenkte man kanskje at målet er her, målet er akkurat nå. Jeg lever mitt i høydepunktet. Man hadde kanskje hatt mer fokus på de små gleder i livet, og ikke hele tiden strebe etter mål frem i tiden. Man hadde kanskje hatt større tålmodighet, gitt mer kjærlighet, mann hadde kanskje ledd mer og klart å nyte livet sitt mer. Man hadde kanskje klart å kjenne vinden som stryker en over kinnet, og som er full av grønt gress og friske blomster, eller våt jord. Man hadde kanskje hørt fuglene som synger sine faste trudelutter der ute i trærne, man hadde kanskje smilt mer til folk man møtte, i glede over at man er så heldig å kjenne så mange fine personer med ulike liv, og ulike personligheter. 

 Min verden som jeg kjenner den, skal rives vekk. Min trygghet som jeg har skapt for meg selv, vevd med usynlige tråder til en litt utslitt og gammel fillerye. Skal sakte dras vekk under mine ustø føtter. Mister jeg balansen og faller, må jeg karre meg opp igjen. Viss jeg slår meg så hardt at jeg hyler i smerter, da må jeg bare bite det i meg. Og tenke at smertene jeg kjenner ikke varer evig. Fordi det som før var mitt helvete, er nå blitt Eden. Og det som skal bli mitt nye Eden, det er nå mitt helvete. 

Det værste er å utfordre seg selv, det værste er når jeg må kjempe mot mine egne regler over hva som er lov og hva som er strengt forbudt. Jeg er veldig streng mot meg selv, når det gjelder hva som ikke er lov. Det ser jeg nå. Men det har jeg aldri vært bevisst på før.

Før jeg startet behandling, kunne jeg jo spise ALT fordi da kunne jeg jo enkelt bare kvitte meg med det igjen. Men det er nå, nå når jeg kun skal spise det som jeg kan tillate meg selv uten å kaste opp. Det er da jeg ser at jeg lever etter veldig strenge regler.

Jeg tillater meg selv INGENTING egentlig. Jeg tillater meg selv ikke smør, jeg kan ikke ha feite former for pålegg som italiensk salat, helst ikke brunost, ikke majones, ikke dressinger, ikke rømme, ikke fløte. Jeg kan ikke drikke kakao. Jeg kan ikke ha hvitt brød. Jeg kan ikke ha sjokolade, ingen former for snop, ikke kake, ikke kjeks, ikke chips, ikke salte nøtter, ikke brus, ikke saft, ikke kan jeg ha noe former for hjemmebakst med sukker. Ellers er det i tillegg til dette masse regler over hvor mye jeg kan ha av all annen mat. Og viss jeg overskrider mine regler over hva jeg syns er akseptabelt, da har jeg spist for mye. Da føler jeg at hele verden, min verden, raser sammen. Hvor mye jeg kan spise av hvilken type mat, kommer ann på om det er mat som jeg anser som sunn eller usunn mat. Og for meg er strengt tatt det meste usunt. 

Så som dere ser, det er NÅ utfordringene starter for min del. Det er nå kampen mot tankene mine skal kjempes. Jeg skal slåss med knyttede never, jeg skal sparke og klore meg fast i strupen. Jeg skal bite tennene sammen, og slåss selv om magesekken kjennes ut som verdens største verkebyll. Som jeg er sikker på skal revne hvert øyeblikk. Jeg kommer til å blø uten å finne plaster, jeg kommer til å gråte, uten å finne noe å tørke tårene med, jeg kommer til å hyle, uten at noen hører meg. Jeg kommer til å ha lyst å trekke meg, uten mulighet for retrett. Jeg kommer til å lete etter det hvite flagget, for å overgi meg til fienden. Men jeg kommer ikke til å finne det hvite flagget, for dette er min krig. Og i min krig går det ikke ann å overgi seg, det går kun ann å SEIRE. 

Av og til kan tankene komme over meg, og omsvøpe meg helt.

Slik at jeg mister fokus, slik at jeg mister konsentrasjonen.

Av og til kan tankene ta grep i den ene hånden min, og føre meg plasser som jeg aldri har vært.

Av og til blir jeg en smule bekymret, tenk viss jeg ikke finner veien tilbake?

Av og til så føler jeg at tankene bare er ute på pøbel, og prøver å få meg ut av fatning.

Slik at jeg mister kontrollen, slik at jeg kanskje mister meg selv.

Av og til kan tankene gjøre timer til sekunder.

Av og til så er dagen over, enda tankene har tatt så mye plass at jeg fremdeles sover.

Morgenen i dag, startet med et vræl. Jeg smelte den ene tåa i hjørnet på sofaen, som er av tre. Og som bårret seg inn i min kjære lilletå. Neglen forsvant, og tuppen på tåa ser ut som en slags kjøttfarse. Med litt sånn blålig farge. Så da måtte min kjære armkrok, være sykepleierske. En rolle jeg syns han taklet mesterlig. Mens min minste datter på to, begynte å grine. Fordi hun også hadde et sår på kneet, som hun fant etter å ha leita en god stund på sin lille kropp. Så fullt kaos, på morgenen her altså. Så da er jo alt som normalt, og dagen kunne endelig få lov til å starte.

En ny behandlingsdag i dag. Jeg fikk heldigvis sagt at jeg syns det var dumt at jeg ikke fikk gå to ganger i uken, som planlagt. Noe hun var svært glad for at jeg sa, og det ville hun gjøre noe med. Så da kan jeg slappe litt mere av, og konsentrere meg om det som er viktig akkurat nå. Og det er når, og hvor og hva jeg spiser.

Merker at viss det skjer uforutsette ting, som jeg ikke har planlagt. Med tanke på matsituasjoner, og som ikke står i planen. Blir jeg svært stressa, og urolig i kroppen. Men fikk snakket litt om det i dag, og det hjalp veldig. For jeg er veldig redd for at jeg skal gjøre noe feil, slik at jeg ikke blir frisk. For ja, jeg tenker at viss jeg gjør alt som de sier jeg skal. Så blir jeg frisk, enkelt og greit. Selv om jeg vet at det er ikke akkurat slik det henger sammen, så hjelper det meg litt å tenke slik akkurat nå.

Hun sa at det var ikke så viktig med de små detaljene, som hva jeg har til pålegg o.l. Og det har stressa meg veldig. Viss jeg ikke har hatt det rette pålegget, så blir jeg veldig urolig og lei. Men det er mer helheten, og mer for å finne ut hva som skjer når det ikke går så bra. Og prøve å finne metoder for å avlede meg. Og da skal jeg prøve å male, jogge evt bare være med barna. Eller som hun sa, rett og slett bare sitte å kjenne på følelsene som dukker opp.

Var en liten tur opp på jobb i går, på besøk. Det var kjekt å treffe mine kjære kollegaer igjen. Men merker fortsatt, at viss jeg er der for lenge så blir jeg veldig lei og trist. Det handler vel om at jeg svært gjerne kunne ønske at jeg var en del av dem. Man føler seg liksom litt utenfor, og litt iveien. Selv om de er så veldig hyggelige, og omsorgsfulle så kommer følelsen snikende. Jeg har en del dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobb, og når jeg ser at de har det travelt så tenker jeg at det kanskje henger sammen med at jeg ikke er der. Tenk SÅ høye tanker har jeg om meg selv, jeg er UERSTATTELIG! Litt morsomt i grunnen, at jeg tenker at verden nesten går under bare fordi jeg ikke er på jobb. Det må jeg legge av meg.

Jeg får nå ha fokus videre på avledning og stressmestring, uten å kaste opp.

Hver dag så bygger jeg litt på et korthus, mitt korthus. Det hadde rast nesten helt sammen, men jeg har sakte men sikkert begynt å plukke kortene opp fra gulvet igjen. Og sakte, sakte så prøver jeg å balansere kortene stødig. Slik at de ikke raser ned igjen. Og heldigvis at jeg har fått hjelp, så er jeg tryggere på at jeg får det til.

I dag så stoppet hele byggeprosessen min helt opp, en stund. Jeg gikk helt tom. Jeg møtte min egen tvil, sinne, skuffelse. Jeg fikk beskjed i dag, at de ikke hadde tid til at jeg kunne komme som avtalt to ganger i uken som jeg har blitt forespeilt. pga sykdom. Jeg har i tillegg byttet behandler, og fått en som jeg aldri før har pratet med. Jeg har full forståelse. Jeg har full forståelse. Men det hjelper så lite på den skuffelsen jeg sitter med. Jeg er jo i en svært sårbar situasjon, jeg har nervene til tider utenpå kroppen. Men jeg har liksom ventet så lenge, og jeg er så prisgitt den hjelpen jeg kan få. At jeg bare knakk sammen, i bilen på veien hjem. All energien som jeg har lagt i denne "prosjektoppgaven" min, rant ut sammen med tårene. Jeg er nå helt helt tom, og har en veldig stor klump i magen og i halsen. Det merker jeg nå. Det skulle ikke mere til. Før jeg ble helt nummen, og lammet av min egen skuffelse her jeg sitter med et skriv forran meg:

TIPS FOR Å LYKKES:

Pkt 1.  Vær sikker på å gjennomføre timene to ganger i uken i starten, deretter en gang i uken resten.

For meg er nok disse ordene viktigere, enn for andre. Men for meg er disse ordene er slags kart på veien videre. Det viser meg hva som skal til for å bli frisk, det viser meg en løsning. En oppskrift. En arkitekts plantegning over korthuset. Og for at alt skal stemme til slutt, så må hver millimeter telle.Jeg er svært opptatt av å følge denne plantegningen til punkt og prikke, som jeg har fått. Fordi jeg vet at viss jeg følger den, kan det ikke gå galt. Men nå kom tvilen i meg, og angsten for ikke å lykkes ligger utenpå meg som et tykt, tykt lag med seig og svart tjære. Som nesten tar hele pusten fra meg.

Jeg har et ønske i livet mitt akkurat nå. Et eneste ønske. Det er å bli frisk!

Jeg vet at for utenforstående kan det høres litt banalt ut, og en smule overdramatisk. At det å få en annen behandler og det å måtte gå sjeldnere i behandling, skal føre til at man mister helt motet. Men jeg er i en sårbar situasjon, og det skal veldig lite til før jeg mister konsentrasjonen slik at noen kort raser ned på gulvet igjen.

Så får jeg tenke på et lite visdomsord jeg fikk av en klok mann i begynnelsen av denne prosessen og det er:

"Every thing will be okay in the end - if it`s not ok - it`s not the end".

I dag har jeg et veldig behov for å veie meg, men det er nok fordi jeg føler at jeg har lagt på meg veldig mye siden sist. Jeg føler at jeg eser ut. Som en stor ballong, som er så full at den bare dirrer og knirker. Jeg venter på at det snart smeller. Snart eksploderer hele ballongen. PANG!!!

Men ikke noe krise, jeg skal veie meg i morgen på Sola. Litt spent på det, kjenner jeg. For litt usikker på hvordan jeg vil reagere viss jeg har lagt på meg. Kommer jeg til å bli lei meg? Kommer jeg til å klare å tenke rasjonelt? Det er jo strengt tatt bare et tall. Det er jo IKKE viktig. Det er ikke det som skal avgjøre hva som er en god eller dårlig dag. Viss jeg har lagt mye på meg. Kommer jeg til å bli enda mer restriktiv, med tanke på hva jeg spiser? Håper ikke det. For jeg føler ikke at jeg kan endre så mye på det som jeg spiser nå om dagen. Det er liksom ikke så mye å ta bort.

Jeg har i allefall funnet litt roen nå, med tanke på hva jeg spiser om dagene. Er ikke fullt så stressa. Jeg klarer å planlegge dagen før hva jeg skal spise, selv om det er et styr. Men vi har begynt en ny rutine rundt middagsbordet, hjemme hos oss nå. Og det er at vi bytter på hvem som bestemmer middagen til dagen etter, og det er litt kjekt og spennende for barna. Og da føler de at de også kan være med å bestemme litt, noe som igjen fører til at det er mer ro ved middagsbordet. Noe som er litt viktig for meg akkurat nå for tiden. Jeg må prøve å ikke stresse for mye. Det har foreløpig gått greit å gjøre det slik.

I tillegg så har vi også startet med å forsyne oss på kjøkkenet, slik at ingen gryter står på middagsbordet. Det er for å unngå plukking i maten. Når jeg er ferdig med en tallerken med middag, så er jeg ferdig. Det er veldig lett når man har all maten stående forran en, at etter man er mett. Etter at man er forsynt, kan ta en til kjøttbolle, som blir til en til kjøttbolle. Og så baller det på seg. Det er det jeg skal unngå.

Jeg får prøve å venne meg til denne ballongfølelsen. Og tenke at selv om ballongen er full, så er den florlett og dansende på himmelen. Der den blir ført med av vinden, til en annen og kanskje bedre plass.

Noen dager er akkurat som sement. De er tunge, grå og våte. De er kalde og de må man bare komme seg fort forbi, før de tørker inn og stivner. Da er jeg redd for at jeg blir sittende fast, og aldri får kommet meg videre. Noen dager er akkurat som en tykk flytende seig masse, som drar med seg all dritt den finner på sin vei, og blander det sammen til en stor spytt klyse som bare må spyttes ut. Før den settes fast i halsen, og kveler meg. Noen dager er akkurat slik. Men jeg gir ikke opp av den grunn, jeg lar meg ikke knekke.

For de fleste andre dager er som barbeinte føtter godt plantet nedi god og varm strand sand. Og uansett hvor lenge, og hvor langt man går, så blir man ikke sliten for man bobler over av lykke. Fordi man kjenner at solen varmer en i nakken, og man kjenner den friske salte lukten fra bølgene som skvulper seg opp over strankanten. Noen dager er akkurat som herlig og spontan barnelatter, som triller små perler av latter over meg. Så jeg kan tulle meg inn i varme og glede. Derfor gir jeg ikke opp, derfor lar jeg meg ikke knekke.

For meg er det en utfordring å bare spise, uten å tenke på andre ting. For meg er det vanskelig å spise, uten å lese, uten å høre radio, uten å skrive samtidig. Jeg pleier å ha fokus på andre ting enn maten, mens den inntas. Dermed blir maten ikke i fokus, dermed blir maten noe jeg bare gjør uten å tenke. Jeg har fått en utfordring, og for meg er det en skikkelig utfordring. Å sitte å spise veldig seint, mens jeg kun har fokus på maten. Kjenne på alle smakene. Ta meg god tid.

Frokosten i dag, ble en skikkelig smakseksplosjon av dimensjoner. Jeg følte jeg hadde et fyrverkeri i munnen, som hele tiden eksploderte og fikk frem nye smaker. Smakene bredte seg ut i munnen og deretter i full fart inn til smakssenterer i hjernen. Hjernen svarte ved å fylle meg med all slags følelser. Glade følelser, men i hovedsak vekke til liv engstelsen i meg. Engstelsen om ikke å mestre, engstelsen om ikke å gjøre ting riktig. Engstelsen om å ikke gjøre ting bra nok, fordi for meg er ingenting av det jeg gjør bra nok.

Egentlig ganske utrolig at to tørre skiver med ost og litt aprikossyltetøy og to druer, eplejuice og en kopp kaffe nesten fikk meg helt ut av fatning. Jeg har sjeldent tatt meg tid, eller vært særlig opptatt av smakene. Fordi maten var bare noe som jeg måtte ha. Ikke noe som jeg har vært så særlig fokusert på. Utennom når jeg har spist alt jeg har kommet over, med den tanken at det skal ut igjen. Men da er det jo ikke akkurat smaken som har vært i fokus. Heller om det er sunn eller usunn mat.

Dagen i dag, er litt vanskelig. Tror det henger litt sammen med at det var veldig vanskelig å spise, med så mye fokus på hva jeg spiser. Det vekket en del følelser i meg. Jeg følte at jeg hadde spist alt for mye. Det at jeg tar meg god tid, gjør at jeg kjenner ekstra godt etter, på hva jeg føler mens jeg spiser. Og de følelsene er ikke så gode å kjenne på. Akkurat som om jeg mister litt selvtillitten. Jeg var overbevist, mens jeg satt å spiste at jeg hadde gjort noe feil. Med tanke på denne oppgaven som jeg har fått. Overbevist på at jeg har spist alt for mye mat. At jeg har spist et måltid for mye, hele tiden. Jeg fikk veldig vondt i magen. Fordi jeg vil ikke mislykkes dette. Dette er jo min aller viktigste jobb nå om dagene, og den vil jeg svært gjerne mestre. Jeg er svært redd for konsekvensene viss jeg ikke klarer å lykkes. Hva skjer da?

Men heldigvis har jeg også en fornuftig side av meg, som hele tiden er positiv å sier at dette klarer du, denne jobben skal du mestre, du er god, du er sterk, stå på videre. Og det hjelper meg til å ikke miste motet. Så det er bare å rette seg opp, løfte hodet og heller være stolt over hva jeg har fått til så langt. Være glad for at jeg er så heldig å få hjelp. Og ikke se ned på seg selv fordi man trenger hjelp med en så ellementær ting som inntak av mat.

Det å ha mot til å gjøre dette som jeg gjør, det å ha krefter til å bruke nesten all min energi på å planlegge måltid, og gjennomføre det planlagte. Og i tillegg gjøre meg opp tanker om meninger om hvordan jeg har det, og hvordan alt føles. Det krever sinn kvinne. Men når jeg tenker på hvordan jeg har hatt det spesielt de siste årene, så tenker jeg at det finnes ikke noe alternativ. Dette er den eneste løsningen på å få det greit igjen.

Jeg syns egentlig at det er litt deilig å planlegge alt jeg skal spise i minste detalj. Fordi når det står skrevet, da må jeg spise det. Og i tillegg det som ikke står, det skal jeg heller ikke spise. Enkelt og greit. Da trenger jeg ikke å diskutere med meg selv for og i mot, om jeg skal spise det eller det, og hvor mye jeg skal ha. For det er allerede bestemt, og da er det slik.

Jeg fortsetter i samme dur. Planlegger og skriver. Og spiser, og prøver å nyte aaalt som jeg spiser. Og prøver å spise seeeint.

Fortsatt har jeg stort pågangsmot, og er positiv til at dette skal jeg klare.